through the echoes

Sangen er som en personlig katastrofe, men med en slutt som sier «det viktigste er at jeg overlevde». Her er stormen ikke ute, men inne. Vinden kommer fra tvil, lynene fra tanker som har holdt meg fast for lenge. Og alt ser ut til å gå i oppløsning... men et sted der inne, i sentrum, vokser det stille en visshet: «Jeg kommer meg ut». Hver linje er som et skritt i en labyrint, hvor veggene hvisker at det ikke finnes noen utvei, mens hjertet sta fast søker etter lyset. Ikke for å bevise noe for noen, ikke for å bli sterk – bare for å bli meg selv igjen. Eller kanskje til og med en ny person. Dette er en låt om metaforiske vinger. Ikke fra et glanset magasin, men fra skrammer, frykt og «bare én dag til». Men hvis man skal fly, så skal man fly høyt.